Jeg likte godt innlegget på God Morgen norge denne uken hvor Maria Lunde var gjest.
Hun snakket om at kreft setter relasjoner på prøve og jeg kjenner meg så igjen.
For meg handler det om noen venner ikke alle men en del og folk som en møter tilfeldig og ikke kjenner eller kjenner så godt. Som en møter hver dag i dagliglivet . Som på bussen ,trening eller gamle bekjente.
Sist torsdag gikk jeg helt i kjelleren fordi en jeg trodde var min venn opp i dette svarer meg ikke
Jeg spurte hvordan det gikk og har ikke fått noe svar. Jeg vet og kan se at vedkommende har lest meldingen min.
Når jeg tenker tilbake på disse årene jeg har kjent denne personen så blir denne personen ofte plutselig fornærmet.
Vi har da like interesser men nå tenker jeg . Synd for denne personen at vi ikke kan gå på kafe eller andre ting lengere.
Jeg har fått kraftig fatigue etter mye behandling av Trippel Negativ Bryst Kreft. Det har vært bein tøft.
Dette var fra 2023 til slutten av 2004. Mye cellegift før og etter operasjon. Jeg er jo selvfølgelig glad for at jeg får behandling og tar i mot all behandling jeg kan få . Men det er jo tøft og en blir sårbar. Men nå et halvt år etter så innbiller folk seg at jeg er den samme.
At jeg skal stille opp for dem når jeg ikke en gang klarer så vit å stille opp for meg selv.
Jeg ser kanskje frisk ut men er det ikke
Jeg ble så redd, jeg ble så redd for å dø fra mine nærmeste. Jeg ble redd for å dø og har enda mareritt om natten om at jeg dør av dette.
Nå sliter jeg med fatigue og orker ikke mye jeg er ikke som før men det forstår ikke alle.
Flere tror at jeg nå er frisk som en fisk.
Men nei jeg er sårbar og sliten.
Og det at folk og venner blir sure for bagateller blir jeg sint og lei meg for.
Det er heller ikke en konkurranse om å være flinkest eller hvem som har det vondest,
Vist du har noe positivt å si til meg så si det nå. Denne vennen sier heller aldri noe fint til meg.
Jeg føler denne vennen kun går sammen med meg for å drite meg ut blant hennes andre fine venner som er friske.
Hvorfor kan ikke de hjelpe henne med ting.
Hun vil gjerne at jeg skal komme og være med på alt som å reise langt av sted hele dagen.
Det går ikke nå . Jeg har nesten ingen tid utenom.
Mannen har brukket beina etter at han drev med sport og det virker som hun er sur for at jeg ikke stiller opp mer.
Jeg har ikke kapasitet til å stille opp for noen .
Flere venner har tatt meg bort meg som venn på Facebook.
Det er sårende men vet du hva jeg driter nå i det . Jeg driter i om du synes jeg er den verste personen som ikke stiller opp. Jeg kan være uten venner når det er slik. De er ikke de viktigste menneskene i mitt liv.
Jeg tenker også at si noe fint til meg nå mens jeg lever ikke bare i begravelsen når jeg er død.
Det hjelper så å si noe fint til en person som har det vanskelig og sliter med en alvorlig sykdom.
Maleriene har jeg malt og designet selv.
#kreft#brystkreft
Jeg kjenner deg ikke men ble trist når jeg leste innlegget ditt. Og jeg kjenner meg igjen i den situasjonen du skriver om.
Jeg har ikke kreft, men av andre helsegrunnet har jeg mistet mye av den energien jeg hadde. Jeg var kjerringa som fikset alt. Ansvarsfull jobb, mange verv, mann og barn, gamle foreldre pluss at jeg var klagemur og den som alltid stilte opp for venner og familie.
Nå er jeg ufør, utbrent og utslitt.
På toppen av det døde ektemannen min av kreft i sommer. Det har vært beintøft.
Nå har det gått et par måneder. Jeg fungerer ute i samfunnet igjen, folk ser meg på gata og på butikken. Jeg smiler og har det etter forholdene ok.
Dermed tror alle at alt er som før. At jeg har kommet over dødsfallet og på ny kan være klagrmur, flyttehjelp, være den som tar ansvar og fikser alt slik jeg alltid gjorde,
Når jeg prøver å si at jeg fremdeles er uføretrygdet, utslitt og utbrent blir de sure og sier at de trodde det var godt å ha noe å drive mef, noe å fylle tida si med. Som om de gjør meg en tjeneste med å velte sine problemer over på meg.
Da jeg ble utbrent og utslitt ryddet jeg i vennegjengen. Jeg holder bevisst større avstand til de som bare er ute etter hva jeg kan gi i vennskapet og ikke gir noe tilbake. Noen ganger er en slik opprydding på sin plass.
Takk for kommentar. Kondolerer så mye. Det var trist å lese om mannen din og om at du er utbrent ♥️ Jeg kjenner meg så igjen i mye av det du skriver. Akkurat slike ting får jeg også høre av mange. At jeg kan være deres klagemur igjen. Hjelpe de med ditt og datt for for ja det må jo være så greit å ha noe å gjøre . Den er veldig klassisker . Selv når jeg gikk på cellegift fikk jeg høre det. Jeg mente ikke å sammenligne og hvem som har det verdt. Men skriver det for noen kommer aldri til å forstå så de er det egentlig bare å drite i.bDet er de som går glipp av et fint menneske som deg husk det.♥️