Dette innlegget er skrevet litt med humor.
Jeg håper ikke jeg støter noen.
Det er bare min opplevelse ved å være syk og har gått igjennom en hard kreftbehandling og overlevd så langt med alvorlig sykdom. Jeg håper det kan gi litt håp.
Jeg hadde Trippel negativ brystkreft som jeg fikk i 2023.
Klumpen var nesten 5 cm og det var spredning til lymfeknuter.
Jeg gikk igjennom hard behandling av cellegift og immunterapi og stråling.
Det var kreftceller igjen i klumpen og lymfeknuter derfor fikk jeg tilbud om seks måneder mer cellegift med tabletter som jeg takket ja til.
Jeg vil så gjerne leve.
Kroppen er nå sliten.
Jeg har fått skader som synes på mr som skuldre ,armer og nakke.
Andre skader som ikke synes er fattigue .
Jeg gjør alt jeg kan for å få det bedre . Jeg trener og trener. Spiser så sundt jeg kan. Er forsiktig med alkohol.
Dette har vart i to år og jeg er like sliten.
Det er ikke mulig å se på meg hvor syk og sliten jeg er.
Jeg er 55 år gammel.
Jeg må ta kollektivtransport og har ikke noe annet valg.
Bussene er så fulle hele tiden der jeg bor.
Tog og trikk også. Uansett når en reiser.
Jeg går med stokk men det gjør det bare verre.
Bussjåførene særlig ser ut som å tro at jeg ikke må tro jeg er noe med den stokken min.
De er sure og sinte og ydmyker meg.
Det er flere ganger jeg har begynt å grine fordi bussjåføren i Bærum har ydmyket meg foran alle andre passasjerer og det er ingen støtte å få fra dem heller.
Alle tror jeg er frisk fordi jeg ikke er så gammel.
Jeg føler meg mobbet og tørr nesten ikke ta buss her lenger i Bærum.
Mitt eget bilde som jeg har malt.
